Hus kjøp i Lisboa, Lisboa

Historien til dette rommet er nært knyttet til historien til eierne og beboerne. Det var de som gjennom årene har påvirket eiendommen siden den ble grunnlagt frem til i dag, ved å bygge, gjenoppbygge, modellere og renovere et rom, og gjort det til sitt eget, i henhold til deres formuer, arv og smak fra tiden. Det har alltid vært en konsonant estetisk linje, til forskjellige tider, enten med eierens kriterier eller preget av valget av kunstnere av anerkjent verdi, nasjonale eller utenlandske, som bidro til å gjøre Quinta da Torre de Santo Antonio til et anerkjent og beundret rom for dens unike arv betydning. Dens geografiske ramme Quinta da Torre de Santo Antonio das Gateiras, er i dag kjent som Quinta da Torre de Santo Antonio, eller hvordan dens bedre kjente i dag, Quinta do Marques, ligger i kommunen Torres Novas, Santarem-distriktet. Ligger i et gammelt bosetningsområde, som det fremgår av de forskjellige arkeologiske levningene som er funnet eller den rikelig arabiske opprinnelsestoponymien, ble det erobret og gjenerobret, etter å ha oppnådd et charter i 1190 av kong D. Sancho I. Området, som ville ha vært en viktig forsyningspunkt for de kongelige stallene og vertshusene for de reisende som gikk forbi, var hovedsakelig okkupert av olivenlunder og kornproduksjon. Disse egenskapene og det faktum at det ligger i nærheten av Lisboa vil ha privilegert utseendet til noen eiendommer, som, som tilhører en nært beslektet elite, vil ha bidratt til den sosiodemografiske utviklingen av regionen. Etter å ha nesten alltid vært bundet til kongelige - ved besittelse, medgift eller donasjon - opprettholdt Torres Novas et forhold til noen sosiale skikkelser, og tiltrakk seg dermed eiere av en elite som fra andre halvdel av det nittende århundre ga en viss økonomisk fremgang, styrket av bygging av nye kommunikasjonsveier og basert på noe industrialisering og landbruk, hvilken mekanisering vil oppstå på dette tidspunktet. Kommunen er derfor en svært attraktiv investering for velstående familier, en utdannet og kunnskapsrik samfunnsklasse, som ikke er redd for å våge innen arkitektur og utsmykning, som ansetter flere kunstnere som vil forlate merkevaren deres i mange år. Godset og dets historie Quinta da Torre de Santo Antonio das Gateiras, opprinnelig såkalt som det ligger i byen Gateiras, oppkalt etter overfloden av ville katter i det området, ble grunnlagt på slutten av det syttende århundre. Beliggende på et platå på landsbygda, står bygningen alene i åssiden som et imponerende arkitektonisk eksempel, vitne til de ulike inngrepene det har gjennomgått gjennom årene og som har gjort det til bygningen som har nådd våre dager, full av kunsthistorie, samt merkene etter innbyggerne gjennom årene. Byggingen av den første bygningen på samme sted stammer derfor fra det syttende århundre, på oppdrag fra dens første Morgado (1), den beryktede juridiske konsulenten Manuel de Azevedo Pais. Etter at eierskapet, inkludert tomten, har gått gjennom hendene på ulike eiere, påfølgende familiearv og ulike transformasjoner, som ikke er nøyaktig dokumentert, ble imidlertid bygningen som hadde adoptert stilen til en hytte, med et innebygd kapell. , ble solgt til Alfredo Antas Lopes de Macedo ble solgt i 1876, en militærmann med en stor karriere, som igjen solgte den i 1880 til daværende grev av Foz, Tristan Guedes av Queiroz Correia Castelo Branco, som senere ble den første markisen. av Foz. Den første markisen av Foz Den større menneskelige inngripen i eiendommen skyldes markisen av Foz, en utdannet portugiser som kombinerte god smak og kunnskapen om det beste av det som ble produsert i Europa innen fin og dekorativ kunst, og konfererte til den daværende denominert Quinta de Santo Antonio das Gateiras, en arkitektonisk og landskapsrikdom, unik i Torres Novas kommune. Markisen av Foz, som på den tiden var en av landets ledende og rikeste forretningsmenn, også med relevant tilstedeværelse i utlandet, hadde allerede sammen med noen av de mest kvalifiserte portugisiske kunstnerne veiledet ombyggingen og ferdigstillelsen av Castelo Melhor Palace i Lisboa , anskaffet i 1889, senere kjent som Palacio Foz og hvor han reiste for å bo, hvor han samlet en bemerkelsesverdig samling av kunstverk som i årevis ble ansett som en av de beste nasjonale kunstsamlingene. Den første markisen av Foz kjøpte palasset som ga navnet til den sjette markisen av Castelo Melhor, D. Helena, etter transaksjoner av land og eiendom for byggingen av jernbanen som skulle avsluttes i Lisboas Rossio. Palacio Foz, i Praca dos Restauradores, var på den tiden og fram til slutten av 1800-tallet den mest bemerkelsesverdige residensen i sentrum av Lisboa, etter å ha gjennomgått store renoveringer. Etter anskaffelsen av markisen ble palasset igjen gjenstand for intern og ekstern renovering, og fortsatte å være en av de mest luksuriøse boligene i byen, et praktfullt kultursenter og et av favorittstedene for Lisboa-eliten å møte, kl. ulike fester og feiringer. Like etter, i det tjuende århundre, tvang den prekære økonomiske tilstanden til markisen av Foz, alvorlig rammet av krisen i 1891, ham til å kaste eiendelene sine, ved å innkalle en auksjon som varte i ti smertefulle dager, noe som førte til en konstant ankomst og går av nysgjerrige og kjøpere, innenlandske og utenlandske, som dro til stedet for å se eller anskaffe noen av varene på auksjon. Markisen hadde samlet i palasset en imponerende samling av kunst med stor kommersiell verdi, en samling som han solgte sammen med resten av palasset for å betale ned gjelden sin. Det er også tilskrevet ham den velkjente setningen "Jeg er ikke en mann uten eiendeler, jeg er en mann uten kreditt", som viser den vanskeligstilte situasjonen han var i. Navnet hans hadde sluttet å være synonymt med stor kapital og store investeringer. Imidlertid er det til Quinta de Santo Antonio das Gateiras at han fra 1901 vil vie all sin oppmerksomhet og omsorg, både i byggingen av det nye kapellet, i gjenoppbyggingen av huset og i opprettelsen av den skogkledde parken, som samt i modernisering og drift av bygdedelen. Hans store interesse for regionen var allerede født for mange år siden da han, etter kjøpet av Quinta de Santo Antonio das Gateiras, som den gang ble brukt til korte familieopphold, kjøpte andre naboeiendommer, dedikert til de mest varierte typer landbruk og vinproduksjon. Og det vil være på den gården hvor han vil tilbringe mer tid med familien og som vil være hans bolig fra år 1907, som denne avgjørelsen hovedsakelig skyldes konkursen i forretningsvirksomheten hans, hardt rammet av krisen i 1891 som gjorde at hans offentlige liv i Lisboa svært ubehagelig. Herregården vil dermed bli et "fristed for ro" for markisen også tydelig deprimert av tapet av sin kone. Det er kjent at selv om de ikke var nøyaktig registrert, hadde det vært inngrep i den da eksisterende primitive herregården, bestående av en hytte med to etasjer, loft og saltak, overbygde balkonger og et tårn med fire etasjer og fire vanntak med loft. . Men det var i årene 1901 til 1907, under ledelse av Antonio Casimiro Simões, en venn av markisen av Foz, at de mest uttrykksfulle endringene i herregårdens urbane arkitektur ble bekreftet, i en fullstendig transformasjon av hytta som inntil eksisterte da, en bygning nærmest utopisk karakter, med et kunstnerisk vekkelsespreg av nymanuelinsk og nygotisk, på moten på den tiden. I denne sammenhengen skiller to sydlige Manuelinske vinduer fra 1500-tallet, fra huset til Mateus Fernandes, arkitekten ved klosteret i Batalha, og visstnok tilbudt av kong D. Carlos til markisen, samt hans to kopier seg ut i sør fasade. Interiøret i den nye bygningen har en rekke tematisk dekorerte rom, med vegger dekket med billedvev fra Foz-palasset, malte friser dekorert med vegetabilske motiver, eller kofferttak dekorert med svaner malt av den anerkjente kunstneren Jose Malhoa. Trapper dekorert med smijernsbeskyttere, stål og gylden bronse med fleurs-de-lis - heraldisk element som er svært tilstede i hele huset - markerer overdådigheten og elegansen til rommet. Også bruken av fliser fra det attende århundre og andre fra Fabrica de Faiancas av Caldas da Rainha, samt det maurisk-spanske motivet avslører datidens eklektisisme. Allerede noen år før, rundt 1896, hadde et nytt kapell, dedikert til Santo Antonio og integrert i en skogkledd park med varierte arter, blitt bygget, i et av de høyeste områdene i bysonen og atskilt fra boligbygningen, med som hoved attraksjon en innsjø av slynget format med ca 1000 m2. I området nord for denne parken, nær den nåværende hovedinngangen til eiendommen, ble stallene, vognhusene og tjenerboligene gjenfunnet. Det nye kapellet, med et lite neogotisk trekk, svært sjeldent i Portugal, og med en markert vertikalitet og harmonisk proporsjon mellom kroppene, inneholdt noen verdifulle verk av hellig kunst som forblir der til i dag. Hele utendørs hageområdet ble også kraftig modifisert, med en av hagene, kalt "Jardim Velho" (gamle hage), signaturen til den da berømte franske gartneren Pedro Maurier. Deretter, på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet, skjedde det nye relevante endringer som ga hagene deres nåværende konfigurasjon. Det skal også bemerkes at det i år 1900 ble gitt tillatelse til utnyttelse av vannressursene i området, og for å oppnå drikkevannsforsyning på eiendommen ble det derfor lagt en støpejernsrørledning fra fangststedet til inngangen til eiendommen, i en avstand på omtrent 600 meter - et element som gjenstår til i dag, etter å ha blitt brukt til å forsyne innsjøen i parken. Luigi Manini studerer Renoveringen av Quinta de Santo Antonio, designet av markisen, utføres i en tid da arkitektur er av betydelig relevans i samfunnet, og tydelig representerer statusen, ikke bare økonomisk, men hovedsakelig kulturell, til eierne. Selv om en viss eklektisisme dukker opp i datidens konstruksjoner, gjenspeiler individualismen i deres estetiske valg klart deres sosiale og intellektuelle karakter. Så, som ønsker å sette et personlig preg på eiendommen, hviler valget om hvem som skal ombygge det på Luigi Manini, en kjent maler og scenograf som allerede hadde jobbet i Foz-palasset i anledning feiringen som fant sted der. Luigi Manini hadde laget flere prosjekter for noen kapitalister rundt Marquis of Foz, mellom gårder og hytter i skråningene av Serra de Sintra og ble senere invitert til å designe Bucaco-hotellet. Prosjektet han designet for Quinta de Santo Antonio avslører en estetisk eklektisisme, med notater av portugisiske Manueline- og renessansestiler og elementer av engelsk og fransk inspirasjon, og respekterer dermed ønskene til markisen som ønsket den samme harmoniske kombinasjonen mellom de forskjellige stilene og materialene. som utgjorde kunstsamlingen hans. Imidlertid ble dette prosjektet til slutt ikke fulgt, siden markisen valgte en mindre bygning, selv om den var inspirert av Maninis studier, spesielt i funksjoner som festningstårnet og nordfasaden til hovedkroppen, som han tegnet og bygget uten hjelp fra arkitekter eller mestere, og betro utførelsen av verkene til den allerede nevnte Antonio Casimiro Serrao, hans venn og kamerat. Følgende eiere og deres arv Markisen av Foz forble som bruksberettiget av Quintaen til hans død i 1917, en stilling som hadde blitt bestemt av hans kone, den faktiske eieren av eiendommen, som ble etterfulgt, ved hans død, av den tredje datter av markisene. I 1907 solgte hun gården til sin bror, den tredje greven av Foz, og navnet på eiendommen ble endret til Quinta da Torre de Santo Antonio. Siden den nye eieren var agronomisk ingeniør, viet han noen arbeider til strukturene knyttet til jordbruksdriften, som han utviklet, og forpliktet seg til administrasjonen av gården og dens dyrkede og skogkledde områder i løpet av de 27 årene som har gått siden døden sin far til sin egen. I 1955, på slutten av en rettsavgjørelse, får Gil Jose Guedes de Queiros, Conde da Foz, en av sønnene og direkte arvinger til den forrige eieren, eierskap til eiendommen. Greven av Foz var gift siden 1953 med Gertrude Schwetz, en østerriksk dame, enke etter Serge Voronoff (en lege av russisk opprinnelse, kjent over hele verden for å introdusere og utvikle en teknikk for foryngelse gjennom implantasjon av apekjertler). Fra begynnelsen begynte paret dype renoveringer av staten, med sikte på deres permanente bolig, men opprettholdt raffinementet som ble introdusert av den første markisen av Foz. Hovedfløyen av huset er synlig endret, en to-etasjes terrasse er lagt til, flere rom er restrukturert og modernisert og soverom rom med eget bad er opprettet, en monumental marmorpeis fra Foz-palasset er installert i hovedstuen, og ulike endringer er gjort i eksteriøret, hvorav skiller seg ut installasjon av svømmebasseng riktig utstyrt med dusjrom og kjøkken for piknik, samtidig ble vannforsyningssystemet også oppdatert. På dette tidspunktet sørget paret for minneverdige fester og opphold på eiendommen, som ble besøkt av flere bemerkelsesverdige personligheter; noen husker fortsatt de hyppige besøkene til Salazar eller Christine Garnier, den berømte franske journalisten han var nær, samt av kong Umberto II av Italia og Elena Lupescu, kone til kong Carol av Romania. Ved døden av greven, hennes ektemann, i 1976, arvet Gertrude Schwetz eiendommen og giftet seg igjen i 1978 med Antonio Ramada Curto, og ble enke igjen i 1987. Eieren ville dø i palasset i 1993, syk og ensom og ikke forlate barn. Senere samme år gikk boet over til eiendommen til Dagmar Von Josipovich Serra di Cassano, Duquesa Serra di Cassano, universell arving og kusine til Gertrude Schwetz, som opprettholdt den til 1996. I 1996 ble eiendommen solgt til Helder Correia som, i juli 1996, auksjonerte nesten alle de uvurderlige møblene til bolighuset. I 1999 ble det kjøpt opp av et selskap som tilhører SLN Group, senere Galilei, som til og med annonserte byggingen av et luksusturismeprosjekt og siden slutten av 2017 har tilhørt selskapet Apostalegre, SDC Investimentos Group. Det er imidlertid under Kommunens Hovedplan delvis klassifisert som tettsted, hvor eieren tildeles byggerett med noe uttrykk. De nåværende bygningene Hele hovedbygningen er et vitnesbyrd om de ulike renoveringene som opphøyet rommet med kunst- og dekorasjonsobjekter. Hvert arkitektoniske aspekt og hvert stykke forteller en del av historien til dette stedet og hver av dets beboere. I interiøret, på nordsiden, står atriet som åpner seg mot storsalen. I atriet består fortauet av kantede fliser i neo-Mudejar-stil, veggene er dekket med billedvev og kassetttaket dekorert med malte svaner. På en av veggene er det fortsatt et lerret med familiens armer. I den store salen er det en marmor- og bronseovn, muligens av fransk opprinnelse og en tribune støttet av marmorsøyler. Spisestuen, på hagesiden, har en nymiddelaldersk peisovn med malt himling med vegetabilske motiver. Trappen som fører til de øvre etasjene har barokke fliser fra første halvdel av 1700-tallet. I øverste etasje, på sørsiden, peker manuelinske stolpevinduer seg ut i to av rommene; flislagte gulv i rokokkostil i en av korridorene og et flislagt bad i jugendstil, produserer Sarreguemines. Både tribunen i den store salen og trappetrinnene har bronserekkverk, muligens av fransk opprinnelse. Fra møblene, som en gang ble høyt hyllet, er det bare igjen en gylden bronselampe med glassmalerier, våpenstoler i tre og et stort innrammet lerret som viser armene til markisen av Foz. De resterende møblene, som inkluderte samlingen av gjenstander fra Foz-palasset, ble for det meste tatt på auksjon i 1996. Som et anneks, langs veien, er stallen, med en plan av to rektangler festet og tak i forskjellige høyder, med loft. . Keramiske fliser i nyrenessansestil med armene til markisen av Foz skiller seg ut, påført på veggene, samt to vakre, glaserte keramiske høyrelieffer tilskrevet Bordalo Pinheiro, som representerer kunngjøringen til jomfruen og som var et sted i tid , fjernet fra sørfasaden på huset. Kapellet er også et godt eksempel på religiøs arkitektur. Ligger i umiddelbar nærhet av palasset, har det en latinsk korsformet plante. Hovedfasaden har en vinklet gavl, en aksial portal med brutt bue, arkivvolter og et rosevindu. På bakfasaden har fasettert apsis knuste buede vinduer. Det er også tresidige sidefasader med trappestøtter, med ødelagte bueganger. Det indre av kapellet avslører et alter i tre, neogotisk stil, polykrom farget glass og panel dekorert med engler og fleurs-de-lis innrammet av kontrabuede buer. I motsetning til hva som skjedde med palasset, var fyllingen av kapellet til i dag, er mulig å observere alle elementene samlet av den første markisen av Foz. Ved alteret presenterer en trealtertavle for besøkende bildet av Saint Anthony, skytshelgen for eiendommen og kapellet. Dette bildet, med 1,10 meters høyde og dato fra 1898, etter å ha blitt laget i Fabrica de Faiancas i Caldas da Rainha, har signaturen til Rafael Bordalo Pinheiro. Kapellet huser også gipsskulpturene av Jesu hellige hjerte, St. Frans av Assisi og St. Frans de Sales, hentet fra kapellet i Foz-palasset; og fortsatt et 1600-tallsbilde av Santa Paula av Roma, med vanen til St. Hieronymus-ordenen. Fra skulpturene i kapellet står bildet av Herren av Passos i naturlig størrelse, signert av fader Joao Crisostomo datert 1767. Det faktum å ha ansikt, hender og føtter utført i en polykrom tinn gjør denne skulpturen unik og en nasjonal referanse. Landskapsarbeidet Palasset er omgitt av hager og skog, hvis organisasjon også har blitt tatt vare på av sine påfølgende eiere, da de er en viktig del av eiendomsvurderingen. Vegetasjonen består av flere lokale treslag - som portugisisk eik, holmeik, korkeik, oliventre, engfuru og villfuru, ask, kastanje, svartpoppel, or og vier, sistnevnte på bredden av vassdragene; og middelhavsarter av busker som kermes eik, arbutus, granateplet, euphorbia, rosmarin, kaprifolrankene, sarsaparilla og aromatiske urter som oregano, calamin, timian, jordens galle (Centaurium erythraea). Det er fortsatt to imponerende sedertre plantet i begynnelsen av stien som fører til kapellet og en gigantisk sedertre som antas å ha blitt plantet på tidspunktet for grunnleggelsen av Morgado og som burde være en av de eldste sedertre i Portugal. : PPSS5189 Eiendomsegenskaper * Villa * Svømmebasseng * 17 soverom * 10 bad * Aircondition * Hage * Møblert * Oppvarming * Garasje * Parkering * Vinterhage * Resepsjonsrom * Terrasse/balkong * Overbygd spiseplass * Vaskerom * Bod * Karaktereiendom * Eksklusiv eiendom * Luksuseiendom * Morgensol * Kveldssol * Nær barer/restauranter * Nær skoler * Nær butikker * Nær golfbane * Nær stranden